Jeg, Monica Blomlie Dahlen, hadde hørt mye positivt om dette 70 km. lange skiløpet (klassisk stil) som går i nord Italia (Ca. 6000 deltagere, derav ca 2000 nordmenn). En kollega i BP Norge gikk løpet i fjor, og jeg fikk henge meg på turopplegget hans sammen med tre andre bekjente.

Vi reiste fra Sola via Frankfurt til Milano med fly og kjørte leiebil opp til Cavalese og Carano hvor vi bodde på et 4 stjerners hotell (Maria).

Det var meldt kaldt vær (-11grader) løpsdagen ved starten i Moena, men heldigvis ble det ikke så kaldt.
Med kuldegrader og delvis skyet vær var det relativt enkelt å smøre skiene selv om det alltid blir diskutert noen triks for å få best mulig glid og feste.

Med LF6 og litt pulver i glidesonen samt VG35 som grunning og noen lag blå V40 som festesmurning kunne jeg ikke klage på skiene (sikkert noen som er interessert i dette med smurning:-) )

Alt var praktisk organisert med busser fra de ulike landbyene i dalen og opp til startområdet.
Jeg fikk tildelt startpulje 4 etter seeding fra Vasaloppet i 2008, og startet 10 min. etter eliten.
Det var ikke spesielt mye snø, men med en del kustsnø gjennom landsbygatene fikk de kjørt opp flotte spor. (I landsbyene var imidlertid sporene løse og vi vasset i 10 cm. dyp snø)

For min del gikk det meste som planlagt gjennom løpet. Hadde glemt å stramme til skoene så det ble en liten stopp for justering rett etter start.

I tillegg fikk jeg kjenning med bakken etter vel 2 mil, men smertene i halebenet (rumpa) gav seg etter hvert som det ble vondt andre steder mot slutten av løpet. (Ja, for det gjør vondt både her og der mot slutten)

Jeg tok drikke på de fleste matstajonene (som kom ofte), men var glad jeg hadde med en liten magetaske med energisjokolade da det var litt lite energi i appelsinbåter, svisker og kjeks som ble servert.

Utrolig morsomt å gå gjennom de små landsbyene med ivirge tilskuere som heier på alle og bråker med kubjeller (glemte ørepropper).

Løpet går først oppover dalen fra Moena til Canazei før vi snur og går nedover dalen på motsatt side ned til Molina. Der passere vi elven og går oppover mot mål i Cavalese.

De siste to milene ble drøye for min del. I store deler av løypen ser vi skiløpere på veg på motsatt side av dalen, noe som var oppmuntrende så lenge de var bak, men ikke fullt så oppmuntrende når de lå langt forran.

De to siste kilometerne opp til mål går i bratt motbakke. Jeg stoppet i bunnen av bakken og fikk lagt på et ekstra lag festesmurning av Toko service folk (det er flere smørestasjoner undervegs)

Minuttet jeg brukte på dette tok jeg fort igjen oppover bakken der en del slet med fiskebent mens jeg kunne gå diagonalt opp hele bakken.(Eliten staker opp hele bakken?)

Mot mål gjennom trange gater var det bare en fryd med alle heiaropene. Og det var deilig å endelig se målflagget etter 4,5 timer med iherdig innsats.

Medalje, diplom og mat ved målgang. Et klesskifte og spasertur opp til hotellet etter løpet gjorde godt.
Etter å ha svømt og tatt boblebad på hotellet gikk jeg ned igjen til målområdet for å få med meg innkomsten til andre løpere og oppleve litt av den fine stemningen.

Der kunne vi følge med på storskjerm, handle i boder, sjekke resultatlister, innta mat og drikke (både sterk og svak drikke kunne velges)

I mitt reisefølge var det ikke alle som fikk oppleve solsteken ved innkomsten.  Vedkommende stilte til start uten å ha gått på ski de siste 5 årene. 
Etter 9 timer og de siste kilometerne i bekkmørket rakk han akkurat middagen (7 retters) på hotellet kl. 19.30. Han ble tatt imot som en helt i målområdet likevel.

Resultatmessig ble jeg nr. 28 i dameklassen, og jeg var mest fornøyd med at det kun var to damer forran på resultatlista som var eldre enn meg.

Løpet kan anbefales for de raske, og for trimmere som vil oppleve en flott skitur i de Italienske alper.

Monica